Katrine birgitte - Mamma til to prinsesser !

Heihei!

Det er aldri lett å begynne med blogging igjen, når man har vært fraværende over lengre tid. Men jeg må! Ikke for at skrivelysten er tilbake, men for at jeg har helt sluttet å ta bilder av ungene! Adrian er 4,5 måned gammel allerede, og jeg trur det er ren flaks om det finnes 20 brukbare bilder av han. Etter jeg kjøpte meg nytt, stort (merk; tungt!) og ikke minst dyrt speilreflekskamera, tørr (og klarer) jeg nesten ikke ta det med meg noen plass. Selv med 24 mnd. "idiotforsikring" er jeg redd for å ødelegge det.

Det kan se ut som innleggene mine har kommet på en månedlig basis den siste tiden og idag er intet unntak. Jeg har blitt 31 dager eldre siden forje innlegg, men tviholder på min ungdommelighet. På tross av dette, insisterer sertifikatet mitt på at jeg har blitt ett helt år eldre, over natten. Makan til frekkhet!

Noe feiring ble det heller ikke, siden vi har brukt den siste uka til å bekjempe bakterier og "snuskelusker" som barna så fint ville sagt det. Hele gårsdagen klarte jeg knapt nok å holde meg på beina og det var ett ork å måtte være melkeprodusent hver tredje time. Temperaturen min hadde nok ett gjennomsnitt på 40 grader dagen igjennom og utslitt er bare fornavnet! Dagens høydepunkt må ha vært da jeg hadde fått ned to paraseth og ble servert en pizza av min kjære. Da kviknet jeg såpass til at jeg klarte å lese gratulasjoner på Facebook, samt legge inn en liten bursdagsbestilling på Hennes & Mauritz.

Apropo bursdag, for første gang på mine 22 år, har jeg ordentlige
scooterklær! De skulle jeg få da jeg fylte 19, men siden jeg har gått
gravid, så å si siden jeg bikket 17, har jeg utsatt det i vente på ett
kompromiss fra badevekten sin side.

Heihei!

Da var jeg atter en gang tilbake. Utslitt, lei, sliten og trøtt!

Men veldig lykkelig! Øyvind har tilbragt helga alene på hytta, fått ordet en tett kjøkkenvask, nytt lekerom til jentene, ny sjenk til mor og større flatskjerm til far. Nå tripper vi rundt som små barn, i vente på neste hyttetur.

Jeg har med andre ord vært hjemme med de tre små. Adrian fant ut at dette var helga for å starte det våkne liv og slo sin egen rekord ved å være våken hele lørdagen. Han vil ikke ligge alene og sitter ikke på fanget uten puppen i munnvika. Smokken ler han bare av, før han spytter den så langt at jeg ikke engang orker å røyse meg for å prøve igjen. Emma har begynt å teste grenser og Mathilde har blitt husets pøbel. 

Pøbel, ja det kan jeg skrive under på! Jeg har helt mistet tellingen på hvor mange gang jeg har vasket bakepulver opp av kjøkkengulvet og venter nesten bare på spørsmål fra kassadama hvorfor alle mine innkjøp innebærer bakepulver? Det er nemlig noe ved den røde boksen som fasinerer Mathilde og så fort hun finner gjemmestedene mine, hiver hun det i full fryd utover gulvet, å danser i det!

Oppi all barnegråt, mas og barbiedukker, har jeg faktisk fått unnagjort den værste vaskingen. Alle skittenklærne er brettet, gulvene vasket og dukene lagt på. Eneste som gjenstår er jentenes rom (som er bombet fra gulv til tak!) og vårt rom. Jeg har faktisk brukt noen timer på kontoret, (som alt for lenge har vært vårt rotrom, uten gardiner og hybelkaniner store som katter) fått vasket og sortert. Nå kan Øyvind nyte morgenkaffen og nettavisen, uten å måtte lete etter tastatur eller skreve over pappesker. Jeg har endelig fått bestilt nye dåpsinnvitasjoner og har til og med kjøpt inn morsdagsgaven. Føler endelig at jeg ligger foran skjema igjen og nyter lukten av grønnsåpe (enn så lenge..).

Alltid like morsomt å bruke 3 timer på å fjerne bakepulver fra gulv,
sofa, kjøkkeninnredning og hele veien inn til badet.
For å ikke nevne hvordan den mistenkte så ut!

Heihei!

Med pinnekjøtt, selskapspill og en håndfull av raketter var nyttårsfeiringen over for denne gang. Vi har hengt opp kalender over det nye året og har inntatt den siste julefrokosten (godt det bare er slike serveringer en uke i året!). Selv om jeg ikke har skriblet ned noen nyttårsforsetter i år, begynner dette året som alle andre. Jeg må på ny bli enig med badevekta om ett tall vi begge er fornøyde med.

For å oppnå det, må jeg få alt julegodteriet ut av hus, samtidig som rokkeringen og zumbaen får tilbake hedersplassen i stua. Det er på tide å blåse støvet av tredemølla og håpe motivasjonen varer lengere enn til februar, (det er som regel da jeg innser at drømmekroppen umulig kan bli ferdig "formet" til bikinisesongen og gir opp).

Normalt bruker jeg å la julepynten henge ut første uka i januar og er egentlig fornøyd så lenge jeg har fått den bort innen Emmas bursdag. I år kom nyttårsaften på en lørdag og det betyr at hverdagen starter (så alt for tidlig), mandag 02.januar. Klokken hadde knapt nok tikket over til søndag, før jeg hadde pakket bort første eska med juledekorasjoner. Morgendagen skal brukes til å fjerne resten av julepynten og jeg skal på nytt henge opp de gamle, hvite gardinene. Jeg kjenner det frister veldig å handle nye, med litt farger i, men med litt viljestyrke skal jeg lukke øynene når januarsalgene popper opp, ett etter ett.

Jeg var litt nervøs for at jentene skulle være redd, bråk, smell og raketter,
men tvert i mot, var de både ivrig og glade over det hele.

Nyttårsaften i Hammerfest 2011!

Heihei!

Med få timer igjen av året, føler jeg at det er på sin plass med årets siste innlegg. De siste dagene er brukt med familie, både til å lage konfekt, spillekvelder og felles middager. Etter flere dager på sofaen med godterier og film, trengte vi litt sosial omgang og luft!

Året har gått fortere enn aldri før, og det føles nesten som vårt nye familiemedlem kom med storken. Hvor ble graviditeten av? Sparkene og den store magen var rett og slett i "forbifarta" og jeg husker verken spesielle datoer, milepæler eller planleggningen, slik jeg enda gjør fra den tiden jeg gikk med jentene.

Mathilde har helt plutselig blitt stor, går, prater og har egne meninger (noen ganger litt for store meninger for den lille kroppen!). At det er en knapp uke til Emma har sin fjerde bursdag har ennå ikke sunket inn, til tross for at planleggingen av karnevalsbursdag er i god gang.

Bryllupsplanleggingen har derimot stått på stedet hvil, siden vi forlovet oss og nå er det plutselig bare ett år igjen til den store dagen! Ingenting er klart, og den ene tingen jeg hadde ferdig (kjolen) har jeg ombestemt meg på! Jeg må rett og slett få orden i tankene og finne ut hva jeg vil, (kremt, vi, selv om jeg regner med at Øyvinds deltagelse i hovedsak går ut på å møte opp og gi ett høytklingende "Ja").

Men idag skal jeg la rotet ligge i bakhodet over kvelden og krysse fingrene for at Mathilde får halv barnehageplass fra neste år. Da slipper vi begge og være utslitte, samtidig som jeg får to dager i uka, til å gjøre unna husarbeid og diverse planlegginger, som jeg ikke får gjort med to smågnagere på slep. Godt nytt år fra oss!

Det morsomste med å bake, er å smake!

Heihei!

Idag våknet jeg for første gang på flere måneder, helt uthvilt!
Mest sannsynlig skyldes det at jeg sluknet som en lampe før klokken 22, igår kveld og at alle våre tre små, sov som steiner, natten igjennom. Det var ubeskrivelig deilig og jeg startet straks med julevasken. Den har jeg egentlig tatt hundre ganger allerede, men av en eller annen merkelig grunn, ser det alltid bombet ut, når prinsessene er i seng?

Men dette var siste gangen for i år (håper jeg i alle fall!), og jeg har vasket både, dyner, puter, sengklær, speildører, vegger, matter og alt annet som tåler vann og såpe! Kjøkken og stue har jeg hoppet over, slik at Øyvind får ta det når jeg skal på venninebesøk ikveld. Jeg håper virkelig de gravide damene stiller opp med sjokoladesug (og sjokoladen selvfølgelig), for nå har jeg tatt juleferie.

I år bestemte jeg meg for at kalendergavene skulle være ferdig innkjøpt før desember startet, julegavene skulle være ferdig pakket før luciadagen og julevasken tatt innen 20.desember. Nå sitter jeg rett og slett å lurer på hva jeg skal gjøre fram til julaften? Normalt går disse dagene bare til stress, men i år er det ingenting annet enn julemat-handelen som gjenstår.

"Mamma kysset nissefar og her er jeg, søt og rar".
Mathilde <3

Heihei!

For en start på helga! Idag hadde jeg satt Mathilde opp på dagplass i barnehagen og tenkte jeg skulle krype tilbake i sengen etter levering, samt få unna årets siste julevask. Begge jentene skulle på nissefest nede i barnehagen og for å spare tid hadde jeg lagt fram kostymene, hårpynt og sminke. Ytterklærne lå klar, og skiftetøy var pakket. For å toppe det hele la jeg meg i 22-tiden, så jeg skulle stå opp samtidig som Øyvind.

Da Øyvind stilte alarmen på 03.00 insisterte jeg på å ha vekkeklokken på min side av senga, så han ikke slumret til alle små var lysvåkne (noe som skjer hver dag ungene faktisk sover til etter klokken 05.30!). Da klokken bikket 01.58 var jeg lysvåken og tvingte øynene igjen helt til alarmen gikk av. Da ga jeg opp å sto opp sammen med Øyvind. Han ble hentet kl. 04.30, å de la avgårde til flyplassen. Han skal tilbringe de neste 4 dagene i Tyskland, sammen med kollegaene sine, mens jeg og barna skal (merk: skulle) kose oss hjemme med juleforberedelser, bakst, film og julegodt.

Slik gikk det ikke. Jentene ble levert i 07-tiden og allerede klokken 07.30 var Emma Nathalie kommet hjem igjen. Hun hadde fått spysyka og var ikke i form. Vi har tilbragt hele formiddagen i senga og husvasken står på vent. Slik har vi tilbragt nissefestene de siste tre årene og jeg begynner å tvile på om Emma noen gang får oppleve nissefest i barnehagen.

Emmas form bedret seg etter en god frokost og da Mathilde kom hjem ville de begge dra en tur til Mormor. Takk gud for det! De rakk bare så vidt å komme seg ut døra før jeg begynte å spy og da Mathilde kom hjem igjen ville Emma bli igjen hos Mormor. Med Emma på overnatting og Mathilde i seng, fikk jeg unna ett par maskiner med klær, ryddet kjøkkenbenken og vasket stugulvene. Så nå skal jeg tilbringe resten av kvelden på sofaen, sammen med Adrian i håp om at Mathilde sover lenge imorgen (å at jeg faktisk får sove i natt!). Fredagskos!

 

Emma prøver nissekostymet, kvelden før nissefesten.

Heihei!

Nå er det evigheter siden jeg blogget sist, og jeg var rett og slett i tvil om jeg i det hele tatt skulle begynne igjen? Den ene dagen jeg hadde fryktelig blogglyst og en skrivetrang større enn første skoledag, var selvfølgelig blogg.no nede. Jeg fikk verken logget meg inn, eller skrevet ned kaoset som enkelte ganger sirkulerer rundt i hodet.

Adrian nærmer seg to måneder allerede og dagene går i kos, barn, husarbeid og ærender. At det bare er 12 dager til julaften, gir ikke akkurat mer tid til sosiale medier, som blogging. Men jeg er heldigvis så godt som ferdig med julegaver, og det som gjenstår er i hovedsak innpakking og utkjøring. De gavene jeg ennå ikke har fått i hus er på tur til postkontoret og skal vell egentlig bare sendes videre der i fra.

Julevasken kan jeg egentlig krysse av lista, men som i alle andre hjem med småbarn, må den nesten gjentas enda 5-6 ganger til før julaften. Med nytt familiemedlem blir det ekstra mye sortering av klær, klesvask og ikke minst så tar det sin tid når man må stoppe opp å amme 12-13 ganger i døgnet. Oppusingen kommer seg stadig lengre, og det begynner å bli ganske hjemmekoselig i hvert ett rom.

En av julens store tilstelninger ligger allerede bak oss. Øyvind hadde bursdag på fredag og vi hadde store deler av familien over på kaffe og kaker. Helgen er allerede gått og om få dager reiser Øyvind på julebord til Tyskland, mens jeg blir hjemme med barna. Jeg er uten bil fram til begynnelsen av januar og blir ganske fastlåst hjemme, siden min Mamma også reiser den fredagen (ikke til Tyskland altså). Håper bare været holder seg og at vi får nok snø til å være ute med akebrettene.

Ellers har jeg satt mine husmor-ferdigheter på prøve, og feilet stort! Etter 12 garnøster, 7 strikkepinner, 1 heklenål, 1 Mormor og utallige youtube-videoer, klarer jeg verken å hekle eller strikke noe som helst! Jeg er i ferd med å gi opp håpet. Heldigvis har en vennine tilbydt seg å hjelpe meg i gang, og jeg håper det finnes lys i den tunnelen! Tenkte jeg skulle prøve å unngå de sju slag i år, og heller satse på sju minus på vekta (som den evig optimisten jeg er).

Det blir mye morgenkos, nå som Mathilde har sluttet i barnehagen.

Heihei!

Nå som alle søte små (endelig) sover, tenkte jeg det var på tide å svare på alle spørsmålene.

- - - - - - - - - - -

Hvordan har hverdagen forandret seg etter gutten kom til verden?
- Hverdagen har ikke forandret seg noe særlig, enda. Han sover store deler av dagen og nå som han ikke lengre er helt "ny" i familien, er han ikke så veldig interessant for jentene. De leker mest med hverandre og er bare borte for å holde han innimellom. Jeg legger opp både middag, ærender og husarbeid etter når han sover og har derfor ikke merket så mye til han. Regner med det kommer etterhvert som han vokser til og krever sin del av oppmerksomheten. Nå sluttet Mathilde i barnehagen forje uke, så vil nok sikkert merke det litt mer fra og med i morgen.

Har dere bestemt dere for navn?
- Ja, det har vi. Lillebror skal hete Adrian. Vi var innom en rekke navn, og ble til slutt enig om at Adrian var "det rette".

Ble hytta ferdig i tide?
- Ja, ( og nei?). Vi fikk opp alle senger, kjøkkeninnredning og toalettet, men det gjenstår ennå en del småting som vi blir å ta med tiden. Heldigvis fikk vi unna alt som måtte gjøres før vinteren og helga etter Adrian ble født, var vi første helga på hytta alle fem. Da fikk jeg hengt opp nye gardiner, lagt på nye gulvmatter og ryddet i alle skuffer og skap. Samme helga fikk vi også kjøpt oss ny scooter og mangler nå bare sleden for å være klar til påska. Hytta er nå i god stand og klar til bruk. Jeg har allerede begynt å planlagge både gjestehus og scootersjå.

Hvordan har Mathilde reagert på lillebror?
- Mathilde var kjempestolt fra første stund! Hun er helt utrolig flink med tanke på at hun ble storesøster bare 18 måneder gammel! Hun følger etter meg når jeg går med han, vil delta i bleieskift, stryker, kysser og klemmer. Hun kan sitte med han i 3-4 minutter og bare studere han fra topp til tå. Hun er alltid der og skal tørke når han gulper og stryker opp og ned langs ryggen når han har spist. Jeg må ærlig si jeg var beskymret for at hun skulle kjede seg hjemme sammen med oss i ett år, men nå trur jeg hun kommer til å kose seg med trilleturer og lekestunder etterhvert som Adrian vokser til. Gleder meg også veldig til å gi henne julegaven, for da får hun likens som mamma; en liten baby, med vugge og utstyr.

Gikk fødselen bra?
- Nei! Fysisk sett gikk det greit, men jeg merker at det har vært tungt psykisk. Vi slo oddsene, men det kunne gått veldig galt! Det skjærer meg dypt i mammahjertet å tenke på at det faktisk bare er tilfeldigheter at vi fikk en levende sønn med oss hjem fra sykehuset.

Ble du overrasket da du så det var en gutt?
- Nei. For å være ærlig sa legen det på en av ultralydene. Det bekreftet mistankene mine ettersom dette svangerskapet skilte seg veldig fra de to andre. Det var en helt annen fosterlyd, magen var helt annerledes og symptomene veldig ulik fra de første gangene. På en annen ultralyd sa de jente, men da var jeg allerede så bombesikker på at det var en gutt, at jeg ble ikke overrasket da det faktisk kom en gutt. Men på en annen side er det veldig rart å ha en sønn. Siden jeg har to prinsesser fra før går mye på autopilot, og han har (stakkars) blitt kalt for både "frøken", "snuppa" og "snuppelur". Jeg blir like overrasket hver gang strålen står under bleieskiftene og jeg tar ofte meg i selv i å søke etter rosa klær. Håper det er noe jeg legger av meg etterhvert, ellers kommer jeg til å få en rosakledd gutt som adlyder kallenavnet "Snuppsideisi".

Hvordan er hverdagen som 3-barnsmor?
- Det er mye klesvask, høylytt og hærlig! Kort fortalt. Som jeg skreiv tidligere, så merker jeg ikke så mye til Adrian enda, men jeg regner med det kommer etterhvert som ukene går. Akkurat nå planlegger jeg sovetider, lekestund og måltider etter hvordan det passer meg, så nå er alt flott og det går på skinner. Men jeg er sikker på at det ikke kommer til å være slik, så lenge som jeg skulle ønske.

Hvordan trives du i din familie nå?
- Jeg elsker livet som småbarnsmamma til tre! Det er en del arbeid, men å se hvor godt de går overens og se hvordan de trives både hjemme og på hytta får klesvask og annet husarbeid til å virke overfladisk. De er beskymringsløse og lever livet dag for dag. De gir virkelig livet mening! Jeg har nok ennå litt barselhormoner, for det holder at de kysser og klemmer litt på hverandre, så spruter Mamma-tårene.

Er det mer jobb enn du trudde?
- Nei. Akkurat nå merkes det ikke på noe annet enn klesvasken og det er jo en huslig plikt man alikevell ikke slipper unna. Ellers går legging, mating og stell inn i jentenes rutiner, så det er litt på autopilot. Merker som regel ikke at kroppen er sliten før jeg setter meg ned etter leggetid.

Hva gleder du deg over i livet?
- Åpenbart ungene, men om vi ser bort i fra familielivet finner jeg stor glede i den nye hytta vår. Litt overfladisk glede er vell de 3 S'er; shopping (lurer egentlig på om det er mer en avhengighet?), sko og sjokolade. Elsker også hjemmekos, med sjokolade i koppen, fyr i peisen og noe spennende på tv. Jeg finner også glede når jeg tenker på alt jeg har oppnådd og alt jeg har framfor meg.

Hva er framtidsdrømmene dine?
- Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om å bli jordmor. Det er ett mål jeg stadig kommer nærmere og jeg har stor motivasjon i fra tidligere jobberfaringer. Jeg har jobbet i alt fra butikk til barnehage og aldri før har jeg gledet meg så mye til å dra på jobb, som da jeg hadde praksisplass på fødeavdelingen. Det å stå opp hver dag og faktisk ha lyst til å dra på arbeid, samt å bli møtt av gravide kvinner og nyfødte barn på en daglig basis. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg!

Hvordan er dine barn forskjellige?
- Oi! Hvor begynner jeg? De er tre unike individer med ulike interesser, ulikt utseende og ulike måter å gjøre ting på. Emma er veldig omsorgsfull, tar vare på menneskene rundt seg og liker å kose seg i andres selskap. Samtidig er hun veldig glad i å "trekke seg tilbake" å leke for seg selv. Mathilde liker oppmerksomhet, spesielt fra storesøsteren. Om hun har vært skilt fra Emma i bare noen timer, lyser hun opp som en sol, når hun kommer inn døra. Hun nesten slenger seg om halsen på henne og liker virkelig når Emma blir "overbeskyttende" ovenfor henne. Hun er også veldig omsorgsfull og liker å leke med andre. Mathilde er nok litt vant til å fa viljen sin og står på sitt om det ikke går hennes vei. Adrian har vi ennå ikke blitt helt kjent med, men når han er våken er han veldig aktiv og studerer menneskene rundt seg. Om han ligger alene i vognen eller vugga kan man tydelig se at han lytter til søstrene som leker rundt han. Han har masse ansiktsuttrykk og er veldig kosete.

- - - - - - - - - - -

Det var det, i denne omgang. Jeg må nesten bare si takk for alle de flotte kommentarene, alle gratulasjonene og de som orker å sjekke bloggen daglig, selv om jeg har vært elendig å oppdatere. Flere spør etter en enkel oppdatering på hva som har skjedd den siste måneden og det skal jeg selvfølgelig prøve å få gjort... iløpet av uka.

 
Bildet vi tok til lokalavisa, her er Adrian 1 uke gammel.

Heihei!

Plutselig hadde 3 nye uker fløyet forbi og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. På 3 uker skjer det ganske mye i en storfamilie og ikke minst med ett nytt familiemedlem rett før jul. Var også litt i tvil over hvor mye jeg vil dele av den siste månedens hendelser. Trur derfor jeg heller tar en spørrerunde for å få oppdatert hva som har skjedd siden sist.

Så om det er noe du lurer på, kan du legge igjen spørsmål i kommentarfeltet.

Mathilde, Emma Nathalie og Lillebror på sykehuset.

Heihei!

Jeg har ikke helt klart å bestemme meg for hvordan jeg skal begynne dette innlegget..
Den siste oppdateringen jeg ga, var jordmorkontrollen som konkluderte med at fødselen verken var igang eller nær. Jeg mistet motet og humøret sank. Selv om alle baby-forberedelser ennå gjenstod, var formen for dårlig til å få noe gjort. Jeg slet med kvalme, svimmelhet og hadde absolutt ingen energi.

Bare timer senere fikk jeg store blødninger som ikke vil gi seg. Jeg dro til føden i hui og hast og ble lagt inn for natta. På morgen hadde blødningene nesten gitt seg og jeg skulle sendes hjem med forklaringen "falsk alarm". Heldigvis dro jeg ikke hjem, og det reddet faktisk gutten vår! Han hadde ikke overlevd om han hadde blidd lengre i magen og det ble derfor en rask fødsel. Han måtte ut og vi fikk begge en tøff start på den nye tilværelsen.

Detaljene rundt det hele klarer jeg ennå ikke helt å snakke om, ettersom alle "om", "hvis" og "men" kunne gitt ett helt annet utfall. Fødselen ble filmet og selv om jeg allerede har sett den, klarer jeg ikke helt å skjønne alt som skjedde. Det er så mange plasser det kunne gått galt og hvert minutt kunne avgjøre liv og død!

Jeg har hatt tett oppfølging hele veien, med ultralyd flere ganger i måneden og alikevell var det snakk om timer fra å gå galt. Jeg kjenner tårene presser på når jeg tenker tilbake og har vanskelig med å sleppe han ut av syne. På en måte er jeg er ennå redd for å miste han selv om han er erklært helt frisk. Jeg ble tross alt erklært frisk onsdag klokken 08.00 og bare en time senere var det satt igang akutthjelp. Jeg har virkelig fått oppleve hvor skjørt livet er!

Prinsen kom til verden 19.oktober.
Helt frisk og perfekt!